Veiviseren

Vi skrur tida tilbake nesten to år, til en hustrig septemberdag i 2015. Trond Torgvær er historisk veiviser langs den eldgamle kyststien fra Klo til Langenes vær. Et 15-talls, godt voksne og svært interesserte har møtt opp til denne historiske vandringa. Ingen bryr seg om temperaturen samt en og annen regnbyge, for guiden gjør turen til en sann festforestilling. Timene bare forsvinner umerkelig der vi bokstavelig talt går på historisk grunn gjennom tidsepokene. Trond viser oss det vi selv ikke kan se, for under gress-tuene og steinrøysene skjuler det seg spennende bruddstykker av våre forfedres aktiviteter. Det er tangbrenning for å klarne glass, det er merker av hustufter og av graver. Og på mellom-etappene blir det tid til anekdoter om personer, forlis og det strevsomme livet de hadde de som levde før oss. Hvordan har du selv fått vite alt dette, er mitt naturlige spørsmål? – Du vet at man blir jo stadig klokere når man år etter år dilter i helene på historikere og arkeologer, er det usnobbete svaret Trond Torgvær gir meg.

 

Oppvekst i eventyret

Trond ble født 5.august 1949, og vokste opp i et gammelt nordlandshus på Torgvær, som ligger på Husøya sør for Brønnøysund. Nærmeste ”nabo” var trollfjellet Torghatten som i følge sagnet om fjellene fikk sitt berømte hull da det uberegnelige trollet Hestmanden skjøt en pil etter Lekamøya. Sømnakongen så dette, og kastet hatten sin slik at pila ikke skulle treffe. Slik ble det. I stedet traff pila hatten som fikk et hull. Men sola kom opp og alle trollene ble til stein.
Det var ikke bare naturen og fjellformasjonene som pirret nysgjerrighet og fantasi til en ung gutt ved storhavet. Nordlandshuset var fullt av gamle ting, og i naustet var det båter med utstyr og mange forunderlige redskaper som det luktet tjære og salt sjø av. Alt dette pirret lysten på å få vite mer, og naturlig nok fikk han stor interesse for båter og kystkultur.

 

Utdanning

Da Trond var 14 år flyttet familien inn i nytt hus i Brønnøysund. For å gjøre en lang historie mye kortere, førte kombinasjonen av interesser og anlegg til karrierevalget maskinist. Dermed gikk turen til den toårige maskinistskolen i Trondheim i 1968. Som ferdig maskinsjef i 1970, ble han fristet av en ny mulighet. Han kunne ta et forkurs som ved bestått prøve ville gi rett til å begynne på teknisk fagskole. Slik ble det. Veien gikk til Sarpsborg og to nye år (1974 – 1976) før tittelen maskiningeniør var sikret. Men gutten fordypet seg ikke bare i tredjegradslikninger og maskindeler. Nå hadde han truffet Jorid. De giftet seg, og hun fikk jobb på sykehuset i byen ved Glomma mens Trond studerte.

Arbeidserfaring

Dessverre var det oljekrise og et uhyre anstrengt arbeidsmarked som nå ventet unge Torgvær. Men Myrefisk trengte hans kompetanse. Turen gikk nordover til to år på tråler, før veien gikk videre til Harstad, der det ble jobb på tegnekontoret hos Ejnar S, Nilsen. Her jobbet han med båtkonstruksjoner til 1979. Da ble det skifte av jobb igjen. Denne gangen, fra januar 1980 til 1987, skulle han være inspektør på Myrefisk, med fire trålere og to brønnbåter. – Jeg trivdes veldig godt på Myrefisk, der det var greie folk. Ja, også på tegnekontoret i Harstad med åtte medarbeidere var det spennende å jobbe, forteller Trond. Det ble sju år på Myre før turen gikk til Algea (foredling av tang) i Brønnøysund, der han jobbet til 1989. Trond minnes at lønna var god med solid bonus på toppen. – Men jeg ble sliten av denne jobben, med mye reisevirksomhet. Det var ikke særlig gunstig for familielivet, minnes han.

Kystkultur på fritida

Interessen for den gamle kystkulturen, og spesielt for båter hadde fulgt Trond Torgvær i alle år siden barndommen. I Øksnes ble han med i historielaget og var ivrig bidragsyter til Leddiken. Den som i dag vil fordype seg i nordlandsbåten, kan enklest og best finne fram til hans svært gode artikkel (10 sider) om emnet fra 1984, «fra trestamme til nordlandsbåt».
I tillegg avslørte han seg som en allsidig og flink praktiker, ikke minst når båtene skulle brukes samt vedlikeholdes. En slik kar ble snart «headhuntet» til styret i i Øksnes bygdemuseum i Alsvåg, der museumsbestyrer Ivar Toften ikke la skjul på at han syntes unge Torgvær var «en jæv og flenk kar».

Hobby blir yrke

Vi er kommet til september 1989. Toften hadde fått innvilget sin søknad om å få ha stillingen som bestyrer til han fylte 70 år. Det fikk han. Men nå var det slutt, og stillingen ble utlyst. Trond Torgvær ble ansatt som ny museumsbestyrer, og takket ja. – Dermed gikk jeg ned 11 lønnstrinn i tillegg til tapet av bonusen jeg hadde i Algea. I praksis betydde dette ei halvering av lønna. Likevel har jeg ikke angret, forteller han.
I en hektisk periode med utstillinger og mange gjøremål før sommersesongen nå, har Trond Torgvær klart å finne plass til en prat med journalisten på kontoret sitt i museet i Alsvåg. På skrivebordet ligger sakene og påtrengende gjøremål bokstavelig talt i hauger, og avslører at han ikke kan beskyldes for å være noe «petimeter» på området kontorhold. Telefonen ringer med ujevne mellomrom. Hovedpersonen svarer vennlig – og virker tilbakelent uten særlig stress selv om arbeidsoppgavene står i kø.
Fra bomberom til museumsbygg
– Da jeg overtok, var museet i bomberommet på Myre ungdomsskole, fotorommet var i «gul-fløya», det meste av arkivet var i kjelleren på rådhuset, og museet i Alsvåg var under bygging med Ivar Toften som byggeleder, minnes Trond.
Det kunne vel ikke være helt enkelt å ha din forgjenger som en slags «7.far i huset» da du begynte?
– Egentlig gikk det forbausende bra. Ivar hadde en visjon om det han kalte «bruks-museum» og et nært samarbeid med skolene. Han hadde en tanke om at barna skulle få ta og føle på gjenstandene. Her var vi helt enige, og utfordringen for meg var å utvikle denne tanken videre i forhold til Alsvåggården og det nye museumsbygget. Det å få den unge slekt engasjert i kystkulturen, ble drivkraften for meg, sier Trond.
Kan du si noe om jobbinga og prosjektene?
Først nevner Trond de viktigste samarbeidspartnerne, Hilde J. Hansen i skoleverket, Jan Einar Andersen i Øksnes kystlag, Brynjar Pettersen- som har hatt mange roller – og så gir han også toppkarakter til Vidar Carlsen på Øksnes leirsted.
Nå får jeg servert en ca en times variert meny av samarbeidsprosjekter og satsninger fra barnehage til videregående skole. Det er utstillinger, «guiding», kurs og forskjellige opplegg, som vil kreve mange avissider om alt skulle bli gjengitt. Spesielt fremhever Trond julefeiringa i gammel stil, der tidligere elever var guider. – For at barna skal få et godt forhold til emnet, må det avsettes ei viss tid til opplegget. I dag føler jeg at skolene får større og større tidspress. Og da taper museet. Men tidkrevende uteaktiviteter er viktig, som å koke fisk i en «jordovn» eller tilberede albueskjell på bål. Jeg føler at det langsiktige arbeidet har båret frukter, i form av større forståelse og mer lydhøre barn, forteller Trond.

Interesse for det samiske

De fleste som vokste opp på 50-tallet har fått føle bygdesamfunnets nedlatende holdning, ja, til og med mobbing av andre etniske grupper som samer og tatere. Her var oppvektsmiljøet til Trond intet unntak, og beskriver sin fars harde ord ovenfor «finn (same) og fark (tater)». Men årene går og historieinteresserte Trond får interesse for å finne ut mer om egen slekt. – Da oppdager jeg til min forbauselse at egen stamtavle inneholder både «finn og fark», forteller han – og vi får oss en overbærende latter. Begge vet vi at den jevne øksnesværing enkelt sagt har ca 20% samisk blod i sine årer.
I dag opplever vi en stadig større interesse for det samiske, der samarbeidet med de samiske veivisere har vært en berikelse, forteller han.

Sjarmerende Sjalg i Tinden

Trond Torgvær gir et sterkt inntrykk av å være usnobbet og jordnær, der han sitter på andre siden av skrivebordet. Han har opplevd mye på sine turer rundt i kommunen, og få kjenner Øksnes bedre enn han. Ved passende anledninger forteller han fra sitt rikholdige lager av historier og anekdoter. Nå blar han tilbake i minneboka, til 2002, da han skulle ledsage to kvinnelige representanter fra Riksantikvaren til det gamle handelsstedet Tinden. Det var snakk om ei mulig fredning, men det var åpenbart at de unge byråkratene fra Oslo bokstavelig talt følte seg på usikker grunn nord i utkanten av fedrelandet. – Skal dere ta Tinden fra meg ?, sa Sjalg og så på representantene fra Riksantikvaren. – Men den gamle mannen sjarmerte damene helt i senk, og de følte seg fort hjemme. Det ble snart meget god stemning, og de var tydelig imponert over væreieren. Det resulterte i fredning – som eneste i Øksnes til nå – og som førte med seg 14 – 15 millioner kroner de neste 15 årene. Ja, han Sjalg var en fantastisk kar, minnes Trond Torgvær.
Om Trond fortelles det også mange historier. Ei av dem går ut på at han som svært båtinteressert person fikk spørsmål om hvor mange båter han personlig eide. – Jeg har de to som Jorid vet om. Og så har jeg visst 7- 8 båter i tillegg, var svaret.
Jeg «glemmer» å spørre om fortellinga er helt sann.

Kystkulturelt fyrtårn

Vår hovedperson dreier helst samtalen om andre, alle de fantastiske personer han har møtt. Det gir meg ideen om å ta en prat med samarbeidspartner, i forskjellige roller gjennom mer en 20 år – og nå Tronds overordnede, avdelingsdirektør for Vesterålen i Museum Nord, Brynjar M. Pettersen.
– Trond Torgvær har gjort en formidabel jobb gjennom alle disse årene i utallige flotte prosjekter. Her har han satt Øksnes på det store kartet, ikke minst gjennom arbeidet i landsstyret i Forbundet kysten.
I tillegg har han et sterkt fokus på barn og unge med «bruksmuseum» og «inkludering» som nøkkelord. Samlet har han gjort dette museet i Alsvåg til «eksempel-museum» for hele Nordland fylke. Derfor har han blitt engasjert til å holde kurs for andre, som så tok modellen med seg heim.
Gjennom sitt arbeid har han gitt tunge bidrag til «Den kulturelle skolesekken».
Han har tatt godt vare på Alsvåggården og området rundt, som han mente skulle brukes, ikke konserveres. Alle barn i Øksnes har møtt Trond! I tillegg er han en raus JA-person som har stilt opp på en mengde arenaer, med sitt gode humør. På grunn av sin store allsidighet og kompetanse på mange områder, er han sterkt etterspurt. Han bryr seg lite om klokka, når noe må fullføres. Derfor må han ha jobbet mye, mye mer enn han har fått betaling for, sier Brynjar Pettersen.
Det er vel ingen stor hemmelighet at Museum nord har fått en gedigen utfordring når man nå skal finne Trond Torgværs erstatter på Øksnes museum!