Ivar Toften
Reisende som kjører nordover fylkesveien langs Lifjorden, vil se en høg bauta på høyre side av veien samtidig som de når fram Alsvåg og ser tettstedet foran seg. Denne bautaen er reist av Langenes Distriktsfiskarlag til minne om kjempen Johan Arnt Bredesen. Det skjedde like etter siste verdenskrig. Stedet ble valgt fordi kjempen i nesten hele sitt liv bodde på gården like nedenfor mot Alsvåg. Gården Haugen var i hans tid husmannsplass under Alsvåg hovedgård. Bautaen står på en liten haug. Eldre folk mente å huske at Stor-Johan brukte å stå akkurat der når han ville se utover mot havet. De som kom sørfra på stien mot Alsvåg så da den svære kjempen i silhuett mot himmelen.
Det blei en del avisskriving mot denne bautareisingen. Noen var imot fordi kjempen, etter deres mening, ikke hadde utmerket seg på noe intellektuelt plan. De hadde jo på en måte helt rett. Men initiativtakerne blant fiskerne hadde svaret på rede hånd: De ønsket å reise bauta over en sambygding som levde i ei tid da legemlige krefter betydde minst like mye som lysende åndsevner.Dessuten kunne de med full rett vise til at ingen annen øksnesværing hadde oppnådd å bli så landskjent som Stor Johan.
Nå og da ser man parkerte biler og folk ved bautaen hele året. Om sommeren er det enkelte ganger ren sammenstimling der. Det er merkelig nok slik at Johan Arnt fortsatt er den rene «kjendis» over det ganske land, til tross for at han døde for 82 år siden. Ute på reise har jeg selv flere ganger opplevd at Alsvåg først kunne plasseres på Norges-kartet når jeg fortalte at jeg var fra samme sted som kjempen Johan Arnt.
Hvorfra kom han så, denne legendariske kjempen?
I kirkebok for Vågan sokn finner man som ekteviet den 29. juli 1858: «Ungkarl Brede Arnt Andreassen, født i Lexvigen, 40 Aar, og Pige Anne Dorthea Aarensen, født i Vaagen, 20 Aar. Brudgommens Fader: Andreas Nilsen. Brudens fader: Johan Aarensen».
12 juni 1859 blei deres første barn født. Det var Johan Arnt. Han blei døpt i Vågan kirke den 17. august samme år. Faddere var handelsmann og væreier Johan Hammond Wolff og hans 18-årige datter Elisabeth, madam Figenschau og baker Sundt, alle Storvågan. Der bodde også Anne Dorthea og Brede Arnt Andreassen, og man vet at de hadde husmannsplassen Olsneset.
I 1866 fikk Johan Arnt ei søster. Hun blei født 20. oktober og døpt Regina Kornelia i Vågan kirke den 9. desember. Året etter flyttet familien til Alsvåg. Det nøyaktige tidspunkt er ukjent. For de finnes ikke innført i kirkebøkene Vågan og Langnes blant henholdsvis » Udflyttede» og «Indflyttede». Men det må ha skjedd i 1867. For Anne Bredesen har fortalt at Johan Arnt var blitt en nokså vidvankende kar da han var nådd fram til skolepliktig alder. Det hendte da ofte at hun måtte gå rundt havna etter at det var blitt mørkt og lete etter ham langs sjøen og på handelsstedet Alsvåg.
I folketellinga 1875 finner vi familien på bruket Haugen. Under rubrikken «Stilling» er det opplyst at Brede Andreassen var bøkker og husmann. Buskapen var ytterst beskjeden, bare 2 geiter og 4 sauer. Dette var samme året som Johan Arnt gikk ut av folkeskolen.
Han gikk småskolen i «skolestationen» i Alsvåggården. Det blei kalt for «1ste Afdeling». Storskolen var de to siste skoleårene, med «2den Afdeling» og «3die Afdeling» på Strengelvåg internatskole. Et skoleår var i Johan Arnts tid ennå turskole med 4 skoleuker om høsten og 4 om våren. Det har vært sagt at han blei «attvist» og måtte gå storskolen om igjen.Men dette er ikke riktig. I eksamensprotokollen for Strengelvåg skoles «2den Afdeling» 1874 står det «opflyttes» som anmerkning på linjen for Johan Arnt. Og i 1875 tok han avsluttende eksamen. Den blei avholdt 22. april, og eksamensprotokollen er underskrevet samme dag av sogneprest Thomas Plahte og lærer N. J. Nilssen. Johan Arnt var altså bare knapt 16 år, og det var omtrent gjennomsnittet i hans avgangsklasse på 33 elever. Det er altså ikke sant at han ble «attvist».
Johan Arnt var helt normal av størrelse ennå da han var ferdig med folkeskolen. Det var først da han var 17 – 18 år at han begynte å vokse til uvanlige dimensjoner. I 20-årsalderen var han alt en kjempe som det begynte å gå frasagn om.Han blei tidlig fisker som de fleste guttene i Øksnes på den tid. Vinterfiske rodde han i Nyksund. På ettervinteren deltok han vanligvis i Lofoten. Deretter bar det til Finnmark på vårfiske, helst til Berlevåg, men også til mange andre fiskevær. Etter noen år skaffet han seg egne båter. Han eide iallfall to åttringer i si tid som fisker. men han var ikke høvedsmann selv. Han likte seg best i framrommet som halskar og andøver. Til høvedsmann fikk han den 10 år yngre og meget dyktige Andreas Mortensen fra Vottestad. Det var forresten også han som overtok Haugen og senere kjøpte bruket etter at Johan Arnt døde.
All roingen gjorde at den svære kroppen til Johan Arnt blei meget veltrenet.. Han blei nesten utrolig sterk. Til å begynne med var det noen som var dumme nok til å prøve seg på ham. En gang var det for eksempel en gjeng med leiekarer som rottet seg sammen til et forsøk. De stormet inn i burommet på Nyksundøya og ville overfalle Johan mens han lå i køya. Men han spratt opp, tok et sett ovnsringer fra ovnen i hver hånd og sveivet rundt seg, og leiekarene forsvant ennå hurtigere enn de kom inn. Det kom etter hvert til å stå en nærmest fryktinngydende respekt av kjempekreftene til Johan Arnt, eller «Stor-Johan», som det kankje blei mest vanlig å kalle ham i heimbygda. Her har jeg lyst til å sitere litt fra Frithjof Hermansens artikkel i «Leddiken» 1984:
«Den første styrkeprøven skulle være da Johan Arent begynte å drive fiske i Nyksund. Der var dengang brennevinsalg på krambua til Sørvågbruket. Handelsmannen som drev der fikk brennevin i store fat som stod ved disken. Så bruktes det ause for å fylle opp kaupene som det ble drukket av. Under ausinga ble det adskillig søling på disken. Dette sølet forsøkte handelsmannen å lede tilbake til fatet via ei renne. Lite sanitært! Dette ble da også to svensker klar over og begynte å bråke. De ville ha tak i denne handelsmannen. Han visste da ingen annen råd enn å sende bud etter Johan Arent. Kjempen kom, tok en svenske i hver hånd og satte dem ut på kaia.
Etter hvert ble det mange slike oppdrag for Johan Arent. Det ble fort kjent i fiskeværene både i Lofoten og Finnmark når kjempen var i farvannet. For det var vanlig at han fikk i oppdrag å hjelpe politiet når det var bråk blant fiskerallmuen. Det var særlig når det var rikelig med alkohol, at Stor-Johan var god å ha til å dempe gemyttene. For han ble ikke beruset. Der forekom flere ganger at fiskerne forsøkte å skjenke ham brennevin for å få han full. Men det lyktes aldri. Alkoholen kom ut i form av svette».
Så langt Frithjof Hermansen – som selv opplevde å se kjempen, og som har første hånds beretninger fra det faren så av Johan Arnt i fiskeværene og ellers.
Jeg skal så fortsette å fortelle fra det jeg har fra mange kilder
Det blei til at Johan Arnt begynte å utnytte sitt ry til å tjene penger. Han tok til med å reise rundt og vise seg frem på de markedene som blei holdt om sommeren flere steder i Nordland. I denne perioden rodde han fortsatt fiske i Nyksund om vintrene. Men den nye leveveien førte til at han blei for tung og kom ut av trening for arbeidet i fiskebåten. Det fortelles at han svettet alldeles forferdelig når han anstrengte seg. Han tørket i slike tilfeller stadig svette fra ansiktet med et frottèhåndkle som han gikk med i baklomma til dette bruk. Dessuten var det tydeligvis slik at han hadde fått smak for reiselivet og det å opptre. Det blei mere og mere av dette. Han dro ut på mange turnèer og opptrådte over hele landet. På disse reisene hadde han med seg assistent som også var en slags forretningsfører for ham. En av disse var naboen Laurits Nilsen, en annen var Laurits Martin Herness, sønn til daværende lensmann i Øksnes.
Johan Arnt var også i Christiania under flere av sine turnèer. Der oppsøkte han bryteren og sirkusdirektøren Karl Norbeck, som var kjent som Norges sterkeste mann på den tid. Nå ville Johan Arnt prøve krefter med ham. Norbeck hadde et slags institutt med treningsutstyr og hjelpemidler til å demonstrere de krafttakene han opptrådte med i sirkuset sitt.
Der var blant annet en svær stein som Norbeck så vidt klarte å løfte litt opp fra golvet. Johan Arnt greip fatt i denne steinen og reiste seg straks opp i full høyde med den, blei det fortalt. Selv kong Oskar 2 blei interessert i denne nordlandskjempen, som det var så mye tale om. Johan Arnt fikk bud om å komme på audiens på slottet. «Gid Norge hadde mange slike sønner!» fortelles det at kongen utbrøt da han fikk se den berømte øksnesværingen. Han utnevnte på stedet Johan Arnt til æreskorporal i garden sin. Etter audiensen blei det tatt mål av ham. Ei tid senere fikk han tilsendt sitt store eksemplar av gardens paradeuniform for korporaler, med sabel og fullt utstyr ellers. Stor-Johan var siden alltid veldig stolt av denne æresbevisningen fra kongen.
Johan Arnt brukte selv å fortelle om sin størrelse og vekt når han opptrådte: Høyde 2,14 meter, brystmål 160 cm. og 60 cm. rundt overarmen og vekt 177 kg. Han avsluttet gjerne med disse opplysningene med å si med sin grove bassstemme: » Gjennom min fingerring kan man slippe en tokroning, men en russerubel passer bætre!».
Jeg har hørt svært mange historier om kjempens kraftprestasjoner. Her skal jeg gjengi noen som synes å være sannferdige. Best kjent er vel de to som jeg forteller først:
En gang skulle Stor-Johan og Laurits Nilsen reise heim til Alsvåg med rutebåten etter å ha opptrådt på marked. Noen sier at det var i Kabelvåg, og andre sier at det var på Stokmarknes. De hadde nokså mye å ta med på båten. Johan Arnt hadde kjøpt en såkalt fembøringsjolle, 100 kg hvetemel og endel andre ting. Laurits Nilsen hadde også kjøpt litt på markedet. Begge hadde dessuten hver sin koffert og utstyr som de brukte under oppvisningene. Det var opplagte utsikter til betydelige fraktutgifter. Johan gikk derfor om bord og spurte Styrmannen om hvor mye han kunne ta med som passasjergods. Styrmannen forstod at han nå hadde muligheter til å få se et kraftak. Han svarte at Johan Arnt kunne ta med som passasjergods alt det han klarte å bære ombord i ei vending. Kjempen plasserte da melsekken, Laurits Nilsen og alt deres pargas i jollen. Deretter krøkte han den ene armen under tofta i midten av jollen- og rugget ombord med alt sammen!
En annen gang var Johan Arnt med på å frakte bunter med tørket rundfisk fra brygga i Alsvåg og om bord i rutebåten, som lå for anker ute på havna. De brukte ekspedisjonsbåten, en velbrukt åttring til føringa. Styrmannen begynte da å erte opp Stor-Johan med bemerkninger om at det gikk altfor seint med å legge buntene «i hiven». De kunne ikke ligge å somle i Alsvåg hele dagen. Etter ei stund med stadig flere slike bemerkninger ovenfra var Stor-Johan blitt passelig irritert. «Unna Veien!», ropte han. Så tok han til å kaste tørrfiskbunter opp på dekket. Noen landet så uheldig at strengsurringen blei slått av. Andre bunter gikk helt over båten og i sjøen på andre sida. På dekket blei det vill forvirring. Mannskapet sprang til alle kanter for å søke nærmeste skjul. Styrmannen måtte nå «kjærbe» Stor-Johan om å slutte med kastinga.
80 kg og mere har vært nevnt som vekt på disse tørrfiskbuntene. Men det er antakelig for mye. Jeg har prøvd å undersøke nå. To pålitelige kilder har opplyst at det vanlige var ca. 50 kg i bunten når rundfisk var torsk. Den ene opplyste imidlertid at han engang hadde vært med på veie opp og presse et parti tørrfisk med 75 kg i bunten. Men det var på særskilt bestilling fra kjøperen. Han utelukket ikke at tørrfiskpressa til handelsmannen i Alsvåg kanskje var stor nok til å presse ennå større bunter. Det er derfor fortsatt usikkert hvor tunge bunter det var, Johan Arnt lempet på ved denne anledninga. Men vi kan vel fort bli enige om at det var en nesten utrolig kraftprestasjon – selv om tørrfiskbuntene skulle veie «bare» 50 kilo.
-Den styrmannen som er med i begge de to siste fortellingene, skulle ha vært Johan Kristian Eriksen, sønn til daværende handelsmann i Alsvåg.
Johan Arnt brukte tollepinner av jern i framrommet på sin åttring. Det sies også at han brukte kraftigere årer enn det som var vanlig. Noen mente å vite at han rodde med åreemner. I uvær kunne det hende at Stor-Johan blei så redd at han glemte hvor sterk han var. Da hendte det at han tok i så årene knektes. Det har flere fortalt. Sikkert er det at ingen andre kunne bruke årene med slik kraft som han. Flere av Johan Arnts samtidige har fortalt at han og en annen kraftkar, Andreas Jakobsen fra Rødsand, en gang kapprodde med en annen åttring fra Nyksund til Alsvåg. I den andre åttringen satt fire mann ved årene. De var ennå langt ute ved Instøylandet, da Johan Arnt og Andreas la til ved steinkaia i Alsvåg.
Flere var det også som kunne berette, at han nokså uanstrengt hadde båret ei full tønne med saltsild under hver arm, fra båten og langt opp på land. Like greit gikk det ikke da han skulle bære et fullt eikefat med sirup, det vil si vel 200 kg, opp trappa til ei krambu i Vestervika i Nyksund. Vekta blei for stor for plankene i trappa. De knektes, og både Stor-Johan og sirupsfatet ramla ned.
Enkelte av disse fortellingene hadde en særlig tendens til å bli stadig mer utrolige etter hvert som de gikk fra mann til mann i generasjoner. Blant disse hører fortellinga om da kjempen bar melsekker fra båtstøa og opp til huset sitt.
Dette var en ren kraftprøve hvor flere var til stede. De batt en melsekk på kjempens rygg. Deretter fikk han en melsekk under hver arm. Det var til sammen 300 kg. Med denne børa gikk han, uten å kvile, opp hele den nokså bratte bakken til huset. Det skulle nesten være nok! Men i årenes løp blei det til at det var tre melsekker han fikk bundet på ryggen.
Anton Borkvik, Brettesnes, var i sin ungdom med som mannskap på D/S «Aina». Han traff da mange øksnesværinger, for skipperen og flere andre om bord var fra denne kommunen. Han fortalte for mange år siden følgende historie til min eldste sønn:
En gang kom en omreisende bjørnetrekker til Stø. Han hadde lært bjørnen sin opp til å trekke krok med folk. Bjørnen sto på da oppreist på ene sida av et solid bord, og ei taustropp var festet til ene bjørnelabben. Bjørnetrekkeren oppfordret de fremmøtte mannfolkene til å komme fram og prøve seg med bjørnen. Den som vant over bjørnen skulle få en pengepremie som var imponerende stor etter den tids pengeverdi. Da gikk Stor-Johan fram og krøkte høyre hånds langfinger i stroppa på bjørnelabben. Bjørnen dro til slik den hadde lært. Men Johan var sterkere. Til slutt hadde han dratt bjørnen nesten over til seg. Den lå med forkroppen på bordet og var helt vill av raseri. Og bjørnetrekkern var like sint. Han ropte og skreik , at Stor-Johan måtte komme seg ut. Ellers kunne bjørnen bli helt rebelsk. For den hadde aldri tapt ei kroktrekking før. Johan Arnt fikk igjen demonstrert sine kollosale krefter. Men noen premie fikk han ikke.
På ei av reisene sine traff Stor-Johan ei pen jente fra Kaldfarnes på Senja. Hun hette Andrea Johansen, og det blei ektefolk av dem. Hun skulle være nokså lita av vekst. Men det måtte likevel være imponerende å se på når Johan Arnt lot henne sette seg på handflata si og deretter holdt henne på ut på strak arm. Det sies at han gjerne brukte å gjøre det når han var i ekstra godt humør.
Johan Arnt fikk hjertefeil og døde hjemme i Alsvåg 16. februar 1904. Blant bygdefolket blei det til at han hadde forslitt seg på ei tom-tønne som han trodde var full av en tung vare. Men dette hører nok heime blant alle tilleggene som blei til etter hvert. Det var Karl Fæster , Klo, som laget den svære kista. Han laget den til og med noe større enn nødvendig, for han hadde fått opgitt litt for store mål. De måtte derfor ta ut noe av veggen da kista skulle settes inn i likhuset på Gisløy. Det sies at døråpningene måtte utvides da kista skulle ut av huset på Haugen. Kista med Johan Arnt blei stående heime mye lenger enn vanlig fordi så mange av mannfolkene var i Lofoten på fiske. Det var enda i knappeste laget med bærere da de endelig fikk samlet tilstrekkelig med karer til å forsøke å få kista ut av huset. Derfor brukte de oppsanger, slik det var vanlig når de satte storbåt. Ole Borgen Pedersen fra Gisløy stilte seg foran døråpningen og sang ut: » Sett-i-i-i, sett-i-i-i og hå-å-å, sett-i-i-i». Kjempen Johan Arnt Bredesen blei ikke gravlagt på Gisløy gamle kirkegård før 7. mai 1904.
Ingen kunne påvise grava hans da bautaen skulle reises. Det var først meningen at den skulle stå der. Det enkle trekorset var forlengst råtnet bort. Selv mener jeg å huske korset og at der også var en kvitmalt kasse med ei glassrute i. Gjennom ruta kunne man da enda se et stort, bleiket og vannskadet bilde av Stor-Johan i uniform som han fikk av kongen. Jeg var der som liten gutt sammen med ei tante og hennes onkel på Gisløy.
Brede Arnt Andreassen døde fem år før sønnen sin og blei gravlagt på samme kirkegård. Da Johan Arnt var gravlagt, reiste Anne Bredesen til sin datter i Bergen. Regine Kornelia var blitt gift med en skipskaptein og bodde der i byen. Men hun døde nokså ung i likhet med broren. Anne Bredesen kom da nordover igjen, og hun levde resten av sitt liv hos sin søsterdatter Sofie Jørgensen og dennes ektemann, Jørgen Jørgensen på Rødsand. Hun levde helt til 1933 og brukte ofte å besøke min egen «Besta». Da jeg blei litt stor gutt, antakelig 6-7 år første gangen, fikk jeg lov til å følge henne på den en kilometer lange heimveien til Rødsand. Jeg husker henne som ei lita og svært vennlig gammel kone. En gang klappet hun meg på kinnet og sa: «Du blir vel like stor og sterk som min gutt, han Stor-Johan.». Den spådommen gikk nok ikke akkurat i oppfyllelse. Men mine barndoms erindringer om Anne Bredesen er blant mine beste minner.
Andrea emigrerte til Amerika etter at Johan Arnt døde. Hun blei også gift med en skipskaptein. I sitt første ekteskap fikk hun ingen barn. Hun og skipskapteinen fikk 5-6 stykker. Hun og Anne Bredesen vekslet brev, og Andrea sendte mange fotografier som Anne satte inn i albumet sitt og gledet seg over. Anne Bredesen fikk sitt siste hvilested på Meløy kirkegård. I gravprotokollen står det at hun var født 16/6 1839 og at hun døde 10/1 1933 og blei gravlagt fem dager seinere.
Ordforklaringer
Bjørnetrekker: bjørnetemmer som levde av å reise rundt og vise fram bjørnen sin. slike var ikke uvanlige i eldre tid. De forekom f. eks. på Storkmarknes marked. Noen hadde lært bjørnen til å danse og til å ta ryggtak med folk.
Benyttede kilder
Skriftlige:
1. Kirkebok for Vågan sogn (klokkerbok) 1843-1859.
2. Kirkebok for Vågan sokn 1866-1877.
3. Kirkebok for Langnes sokn 1897-1914.
4. Gravprotokoll for Gisløy kirkegård 1885-1925.
5 Gravprotokoll for Meløy kirkegård 1920-1958.
6. «Leddiken» 1984.
Muntlige:
7. Frithjof Hermansen, Alsvåg.
8. Julin Arntzen, Sørvåg, Alsvåg.
9. Andreas Nilsen, Stø.
10. Olav Martinussen, Gisløy.
11. Birger Eilertsen, Alsvåg.
12. Halvard Kristian Toften, Røsvik i Salten.
13. Gunnar Nilsen, Alsvåg.
14. Emil Mortensen, Alsvåg.
15. Halfdan Toften, Toften, Alsvåg.
16. Hans Nilsen, Gisløy.
17. Joakim Rødsand (Andreassen), Alsvåg.