Barndommens paradis

Vi starter med begynnelsen, i Kjøpsvik, der faren og bestefaren jobbet på sementfabrikken.  I bygda stod fagbevegelsen sterkt, og 1.mai var like stort som 17.mai.  Den organiserte gikk på Folkets hus, betalte kontingenten og fikk stempel av arbeidernes tillitsvalgte i fagforeningsboka. Det var følelse av «andakt» og høytid. – Her hadde jeg en veldig fin oppvekst og skolegang fram til jeg var ferdig med realskolen i 1965. Etter skoletid måtte vi gjøre leksene. Og så bar det ut, til alle slags aktiviteter. Vi drev med leik og idrett. Og så høstet vi i naturen, drev med jakt og fiske – og bærplukking utover høsten. Vi satte garn og line – og fisket med kasteslukstang. Vi hadde forskjellige båter, min far og bestefar, og på somrene gikk vi med sjarken de 3-4 timer det tok inn til lakseparadiset Hellemobotn. Her lå vi i telt i lang tid hver sommer og fisket laks i elva, minnes Jan Einar.

Videre skolegang

Høsten 1965 dro han den lange veien til Eidsvoll og begynte på landsgymnas. Møtet med flatbygda i sørenden av Mjøsa kunne ha vært triveligere. Kulturkollisjon, kaller man det. Det var innland, og langt fra salt sjø, det var annen natur – og som eneste nordlending, med annen dialekt i klassen, kunne det vel hende at ikke alle replikker og bemerkninger var like hyggelige. Og så var det langt til Kjøpsvik. – Løsninga ble at jeg søkte om overflytting til reallinja i Svolvær. Og slik ble det. Her traff jeg mange av kompisene fra heimbygda, forteller Jan Einar. Dermed ble det Examen Artium i Svolvær i 1968. Nå hadde unge Andersen fått nok av teori og tradisjonelt klasserom. Han ville ha noe mer praktisk i sitt yrkesvalg enn den tradisjonelle, akademiske vei. En flink lærer på realskolen i Kjøpsvik hadde gitt mersmak på formingsfaget.

Møbelsnekker og båtbygger

På Røkland i Saltdal var det yrkesskole for møbelsnekkere. Dit gikk turen. Skolen hadde også husmorlinje, linje for jern- og metall og båtbyggerlinje. Året bestod av praksis på verkstedet, der de vekslet med båtbyggerne om å oppta lokalet – i tillegg til teori i klasserom. Snart oppdaget Jan Einar at denne teorien var «barnemat» for han som nettopp var ferdig med reallinja. – Jeg søkte da om å få slippe teoritimene, men heller jobbe på verkstedet sammen med båtbyggerne denne tiden. Og slik ble det. Dermed ble det ca 40 timer på verkstedet der jeg lærte møbelsnekring og båtbygging dette året. Det var et utrolig interessant år, og så var jeg så heldig å ha legendariske Harald Brenne som lærer. Han var pioner når det hjalt å laminere kjøl og spant på båter. Senere var jeg på kurs hos den flinke båtbyggeren Ivar Vassbotn på Rognan på 1980-tallet. 

Statens lærerskole i forming

Jan Einar var nå sikker på at han hadde valgt rett yrke, men trengte mer formell utdanning. Turen gikk derfor i 1969 til Blaker nord for Oslo, som sammen med Notodden hadde treårig fagskole for de som skulle bli formingslærere. Her snakker vi om landets beste utdanning i faget! – På Blaker hadde jeg ei fantastisk tid. Jeg syntes at jeg hadde bra grunnlag i trearbeid fra før, så jeg valgte linja med hovedvekt på metall. På skolen hadde vi det fritt, og kunne jobbe på verkstedet når vi ville, forteller han. Så viste det seg at det på kjøkkenet på skolen jobbet ei kjekk jente fra Bø i Vesterålen, som het Mildrid. Søt musikk oppstod mellom de unge fra nord. Men det er ei annen historie…

Formingslærer på Myre

Den gang måtte alle unge gutter ha et år i militæret. Nå måtte også Jan Einar ta sitt pliktår, etter mange utsettelser. Nes fort, Lødingen, ble tjenestestedet, der også artikkelskriveren havnet omtrent samtidig. Vi var begge enige om at dette hadde vært et bortkastet år.

Nå søkte den unge formingslæreren flere lærerstillinger, og fikk napp i Øksnes, på Myre ungdomsskole der han begynte høsten 1973.

Han forteller om et ungdomsmiljø på skolen som var langt tøffere enn i dag. Og det var krevende å være lærer den gang. – I dag er det et mye triveligere klima og læringsmiljø. Elevene er nå generelt hyggelige og høflige. 

Har trivdes med elevene

Jan Einar legger ikke skjul på at han har trivdes blant elevene. Og spesielt har han funnet tonen sammen med de som ikke har teoretisk interesse, men som har funnet seg til rette med å gjøre noe praktisk. De siste årene med «arbeidslivsfag», der formålet har vært å øke interessen for praktiske linjer på videregående skole, føler han har gitt veldig meningsfull undervisning. – Vi har hatt et bredt spekter av praktiske emner som trearbeid, metallarbeid samt mekking på motorer. I «fiske og fangst» har vi satt opp kveitevad, satt opp jukse, hatt arbeid med tauverk og laget forskjellige knuter. Vi har også lært å binde garn. Det er trivselen sammen med elevene som har fått meg til å holde på til jeg ble 70 år. Det har vært en berikelse å være sammen med trivelige elever, og å se at de lykkes. Jeg har faktisk gledet meg til å gå på jobb, forteller den pensjonerte formingslæreren.

Jan Einar vurdert av andre

Det er ikke vanskelig å finne medarbeidere og tidligere elever som mer enn gjerne beskriver personen Jan Einer. – Han er direkte ovenfor elevene og taler et tydelig språk. Han er ærlig og har stor omsorg for de som sliter, og han klarer å få alle med på oppleggene. Han tar vare på ting, og er flink til gjenbruk. Han er veldig selvhjulpen. Selv i godt voksen alder liker han å prøve nye ting, inkludert ny teknologi, er beskrivelsen i kortversjon.

Øksnes kystlag stiftes

Familien Andersen bodde i kommunal leilighet på Myre til 1978. De tok nå et strategisk valg om å slå seg ned på Myre permanent, og kjøpte tomt i 1977. Det ble husbygging og innflytting i 1978. 

Jan Einar begynte tidlig med frivillig arbeid på fritida. Allerede midt på 1970-tallet var han med og startet husflidslaget. Så tullet det på seg med medlemskap i fotoklubben, historielaget og kunstforeninga. – Kystlaget ble startet i 1991, og jeg måtte ta ei beslutning om å velge ett lag, som ble kystlaget. Forløperen for dette var at Jan Einar, Svein Hansen og Trond Torgvær fra 1988 arrangerte aktivitetsdager for ungdom. Dette ble det naturlig å fortsette med senere. Fra første stund drev vi etter Forbundet kystens motto «Vern gjennom bruk». Gamle motorer fikk fra starten av stor plass i vårt arbeid, med Ole jensen som pådriver. Riving av en minkgård i Høydalen i 1993 gav det første av etter hvert tre store naust i Oppmyrebogen. Medlemstallet økte, og vi fikk ei fin utvikling i samarbeidet med grunnskolen.

Det store prosjektet, «M/K Lykken»

Kutteren «Lykken» på 37 fot hadde vært fiskebåt fra Skipnes fra før krigen. Båten stod som vrak på land i Bugøynes. Det kostet ca 30000 kr å få fraktet båten til Myre. Mange ristet på hodet da de så båtens elendige forfatning. – Det ble Samhold båtbyggeri i Sørvågen, som ble redningen, og båten ble satt inn i eget hus der like før jul i 1993. Den omfattende restaureringa startet utpå vinteren 1994. Den første eieren, Normann Nilsen, kom og så på arbeidet. Personlig var jeg ofte trøtt etter lange dager med arbeid på båten. Jeg husker at jeg dro heim for å se åpningsseremonien før OL på Lillehammer, men sovnet av tidlig i sendinga. Vinteren 1995 gjorde Omund Evensen  og hans folk på bedriften i Sørvågen et stort arbeid på veteranbåten. Også i 2008 ble det gjort et stort renoveringsarbeid på «Lykken» med Yngve Ingebrigtsen som arbeidsleder. Båten fremtrer nå som et «skrin».  forteller Jan Einar. Og jeg kan bare filosofere over at lederen av kystlaget måtte føle betydelig stolthet, da båten under Forbundet Kystens landsstevne i Bodø, ble tildelt plassen 1A på indre havn, og dertil gitt pris for restaurering. Båten er erklært fredet av Riksantikvaren.

På de mange kyststevner har dette klenodiet fått mye oppmerksomhet, og hatt besøk av personer med forskjellig tilknytning til kutteren. Også en interessert kronprins Haakon og en hale med sikkerhetsvakter med flakkende blikk og propp i ørene har stått på dekket.

Øksnes kystlag er blitt stort

Jan Einar forteller at laget har mer enn 15 båter i sine tre naust, i tillegg til kutteren fra 1939.

Av de drøyt 80 medlemmer er det forholdsvis mange som er aktive. Lagets damer har en særdeles viktig gruppe som lager tradisjonsmat, og holder ved like kunnskapen om gamle mattradisjoner. Ikke minst gir dette penger i kassa på en rekke arrangementer. Da er det mange som kan glede seg til smaken av barndommens matretter av beste sort!. 

Lagets årsmøter er omtrent alltid en studie av fred og fordragelighet, der valgene går fort unna. Alle håper at Jan Einar fortsetter minst ett år til! Og slik blir det, heldigvis! Det å skulle ta over etter han føles som en skremmende tanke. En gjennomgang av den lange lista med aktiviteter gjennom året tar til gjengjeld mer tid. Det største arrangementet er lagets kystmesse, midt i november, som siden 1991 har vært en suksess. Og så forteller Jan Einar at samarbeidet med skolen, og gjennomføring av «Marmelpasset» har vært veldig vellykket. (Dette passet er et «sertifikat» som gis den enkelte ungdom, som bevis på at han/hun har tilegnet seg 12 viktige ferdigheter/ kunnskaper som gjelder den lokale kystkulturen. Ideen kom fra Hilde J Hansen).

Når dette leses har det nettopp vært avslutning for elevene i 7., 8. og 9.klasse fra Myre skole og 7.klasse fra Sommarøya og Strengelvåg skoler ved naustene. Samtidig står åttringen «Orion» der og er midt i en omfattende reparasjon, enda en gang. 

Stolt av familien

For en utenforstående har det gradvis meldt seg en påtrengende tanke: Hvordan er det mulig å bruke så mye tid og energi på kystlaget ved siden av en krevende jobb? – Det er mulig på grunn av at jeg har en fantastisk familie. Min kone Mildrid både støtter mitt arbeid og gjør en stor innsats på sitt felt innen laget. Uten hennes engasjement har jeg ikke kunnet holde slik på gjennom mange år, med mye fravær fra hjemmet. Så har jeg tre døtre, i ansvarsfulle stillinger,  som jeg også er veldig stolt av. Samlet er de mye med i vårt arbeid og på arrangementer, der Karen i tillegg er nestleder i laget.

Det som kan forbedres

Jeg vet at perfeksjonisten Jan Einar Andersen umulig kan være fornøyd med alt som gjelder Øksnes kystlag, og får straks svar på spørsmålet. – Jeg skulle ha ønsket at flere av de yngre i vårt område hadde engasjert seg mer. Det ville ha gitt en sikrere ettervekst av friske krefter. Og så gjenstår det noe før vi får brukt robåtene så mye som vi skulle ønske. 

Skryt fra «Kystens konge» i Oslo

Øksnes kystlag er ett av 125 kystlag rundt i hele Norge, til og med noen i innlandet. Alle disse sorterer under paraplyorganisasjonen Forbundet kysten, med hovedkontor i Oslo. Generalsekretæren i forbundet heter Per Hillestad. Jeg spør han hva han synes om Øksnes kystlag og dets leder Jan Einar Andersen?

Hillestad er «lutter velvilje» når han hører hva saken gjelder, og han kjenner godt til laget både gjennom personlige besøk i kommunen, og gjennom foredrag. 

– Dette kystlaget er blitt en slags «mal» og ledestjerne for hele organisasjonen, for hvordan et kystlag skal ledes og drives. I Øksnes har man klart å gjøre kystlaget til en viktig samfunnsaktør, der man har et flott samarbeid med skoleverket og har store og små arrangementer med høy kvalitet gjennom hele året. Samlet har dette gitt laget en høy status i bygda. For oss andre er det en utfordring å lære av det de har fått til i Øksnes.  Blant mye flott er deres opplegg med «Marmelpasset» noe vi nå prøver å gjøre «universelt», allment som system for alle kystlagene i Norge. Så må jeg jo tilføye at jeg er mektig imponert av Jan Einar Andersen som har ledet Øksnes kystlag på en slik fremragende måte i hele 25 år, avslutter generalsekretær Per Hillestad.